–Vi må da for faen ha et kor!

Sa Prepple, mange ganger, i bortimot 10 år. En sen høstkveld i 2002 ble ideen luftet enda en gang, for Espen Thoresen. «Jeg vet hvem som kan få fart i sakene», sa Espen. Dermed tok de turen ned til Hasse Lindmo, Espens kompis fra tida i P3. Det hjalp.

9. september kom invitasjonen fra Hasse, og uka etter, tirsdag 17. september 2002 kl 2000, møttes ti venner og venners venner på Vålerenga Bydelshus sammen med hun som ble korets første dirigent, Ann-Renate Synnes Aass, ennå ikke uteksaminert student fra Musikkhøgskolen.

Ann-Renate delte oss inn i fire stemmer og foreslo noen popsanger å begynne med, ettersom vi ville være et annerledes kor som skulle synge andre sanger enn de vanlige mannskorsangene. Alle forslagene hennes ble kontant avvist, og vi landet på en tradisjonell korsang, den vakre svenske folkevisa «Kristallen den fina». Noen kunne noter, noen kunne synge, noen kunne begge deler. Mange ingen av delene. Dette var dømt til suksess.

I månedene som fulgte kom nye venner til. Da vi tok sommerferie i 2003 var vi 22 mann. Vi hadde vært gjennom endeløse diskusjoner om både hva vi skulle hete, hva skulle ha på oss og hva vi skulle synge. Vi hadde også omsider forstått at dersom noen av oss skulle klare å ha et noenlunde velfungerende yrkesliv måtte vi legge utagerende mailutvekslinger i arbeidstida bak oss. Vi fikk vedtekter, styre og musikkutvalg. Om det hjalp? Tja.

Vi endte i hvert fall med å hete Mannskoret, kledd i sort dress og hvit skjorte. Vi fikk til og med en logo, rablet ned på baksida av noten til Poor Leno en sen tirsdagskveld på Kampen, til forveksling lik Einstürzende Neubaten sin, uten at noen merka det, aller minst designeren selv. Vi klarte å komme oss på Fredrik Skavlans «Først og sist» på TV der vi sang «London Calling» av Clash, strengt tatt litt før vi egentlig kunne den, og vi kom oss til Trondheim for å synge Røyksopps «Poor Leno» på Alarmprisen i Samfundet. Dette gikk veien! Kanskje en litt annen vei med litt mer virak enn Prepple så for seg. Men hyggelig var det, vi hadde da for faen et kor!

Formålsparagraf: Ha det artig og synge i hverandres begravelse

Mannskorets formålsparagraf har vært uendret siden vedtektene ble kloret ned våren 2003. Den sier at vi skal ha det morsomt sammen og at vi skal synge i hverandres begravelse. Paragrafen har også et forbehold om at vi skal ha det artig uten å ty til «korhumor», uten at begrepet er nærmere definert.

Formålet vårt kan framstå som noe enkelt og banalt, men for oss fungerer det godt som styringsverktøy. Det betyr at alt vi gjør skal ha som formål å ha det morsomt. Hvis vi for eksempel tar et oppdrag som kanskje ikke er det morsomste, så må det gi noe tilbake som kan bli til noe morsomt. For eksempel mye penger å dra på tur eller kjøpe øl for. Men samtidig – hvis den jobben øker sjansen for at folk blir lei og slutter og dermed ikke fortsetter i koret helt fram til sin egen begravelse, så skal vi ikke gjøre det. Ha det morsomt sammen, livet ut. Lett å styre etter.

Det første mannskoret med et annerledes repertoar

Vår første sang – «Kristallen den fina» – er stadig på repertoaret vårt. Damene liker den, og mange av oss liker damer, så det er en god match.

«Gutta» av Jokke var også tidlig med, og Jokke har fulgt oss siden, med både «Verdiløse menn», «Da har du driti deg ut igjen» og «Hvis jeg var deg». Rim, rytme og melodi i Jokkes sanger gjør de enkle å få til med kor. Vesentlig enklere enn for eksempel gitarriffene til Dead Kennedys. Andre norske helter som Raga Rockers («Fritt liv» og «Forbudte følelser»), The Aller Værste («Må ha deg»), DePress («Bo jo cie kohom») og DeLillos («Hjernen er alene») har også blitt faste innslag. Knutsen og Ludvigsens «Kanskje kommer kongen» er blitt en klassiker og en allsangsuksess. Ekstra stas har det vært å synge den sammen med Knutsen og Ludvigsen selv. Øystein Dolmen var med oss både på Parkteatret i januar 2019 og på jubileumskonserten i 2022.

Engelsk og amerikansk som The Clash, Billy Bragg, Frank Zappa og Ramones er også med. Svenskene er vanskelige å komme utenom, særlig Cornelis Vreeswijk. «Personliga Person» og «Somliga går i trasiga skor» er sanger vi er blitt glade i. Bellmans dystre «Märk hur vår skugga», som Imperiet hadde en hit med, er også blitt fast inventar.

Etter hvert dukker flere slike kor opp, men vi var først. Ingen sang Jokke og Zappa og Jokke før oss.

Flinke folk av mange slag

Vi har alltid rekruttert nye medlemmer blant våre egne venner og bekjente. Det har fungert godt. Da øker sjansen for at de som kommer inn er trivelige folk som har noe å komme med, også sosialt. Ettersom mange av de første medlemmene var i bransjer som musikk, film, teater, underholdning og media preges derfor koret stadig av det.

På den annen side: Det er trolig ikke mange mannskor som skal skilte med fagbrev både i å reparere, rette opp og lakkere en bil! Daglig leders 1991 Volvo 940 stadig er på veien, utelukkende takket være korets founding father’s mekaniske ferdigheter. Kokk og snekker har vi også. Den eneste sykepleieren slutta for mange år siden. Kanskje det er på tide å rekruttere noen nye med akuttmedisinsk kompetanse, vår stigende snittalder tatt i betraktning. Tannteknikere, derimot, har vi to av.

Alt i har drøyt 60 kvalitetsmenn vært innom koret gjennom åra, nå er vi 33, omtrent åtte mann på hver stemme. Av de ti som møtte på første øving har fem vært med hele veien.

Husleiekonsert på hjemmebane

Allerede etter andre øving i 2002 flyttet vi til Kampen Bistro, og der vi har vi øvd hver tirsdag siden. Andre tirsdag i november holder vi her vår årlige «Husleiekonsert», en gratis konsert som fyller huset og gir litt tilbake til bistroen som takk for gratis øvingslokale. (Skjønt, vi drikker jo litt øl selv også. Et nøkternt estimat: 21 år x 40 øvinger x 20 mann x 1 øl = ca. 8000 liter.)

Det er alltid en fest å stå på scenen på Kampen. Da er vi på hjemmebane med vårt mest entusiastiske publikum. Salen er stappfull, snippen er løs og på hjemmebane er våre mange eminente introdusører i ekstra fri dressur.

1. mai-feiring på Youngstorget

1. mai-konserten vår er også blitt en tradisjon. Den gikk av stabelen første gang i 2009, på Internasjonalen på Youngstorget. I 2014 flyttet vi til Kulturhuset. Der holdt vi til, både på det nye og det gamle i mange år, til vi landa i kjelleren på Youngs. Trenger du litt uhøytidelig underholdning på ettermiddagen etter 1. mai-toget, så er det stedet.

Hvit Månedsavslutning – hvert år, her og der

Hvit Månedsavslutning i januar/februar er Mannskorets største løft gjennom året, med overraskelser og gjesteartister, en riktig festaften. Første gang den gikk av stabelen var i 2015, på Vulkan, med Svartlamon Hardkor fra Trondheim som hovedgjester.De tok buss fra Trondheim. 43 av 46 mann kom fram til Oslo. Svartlamo-rampen har vi møtt mange ganger, både før og siden. Sist vi sang sammen var på Byscenen i Trondheim i juni 2019, da vi var på vei til Steinkjerfestivalen.

I 2016 var det Fagottkoret som gjestet oss, den gang på Rockefeller. Deretter fulgte Kulturkirken Jakob i 2017, Sentrum Scene i 2018 og Parkteatret i 2019. Sistnevnte var helt utsolgt allerede før jul. Arrangøren mente vi burde solgt noen færre billetter ettersom vårt publikum trolig hadde minst 10 cm større gjennomsnittlig livvidde enn normalt.

I 2020 solgte vi ut Youngs to ganger. Det ble siste gang før pandemien satte inn. I februar 2024 står Parkteateret for tur.

Jimmis Rekordbok – 31 konserter på to timer

I 2010 satte vi vår første rekord i å synge flest konserter på to timer. Vi klarte 20 konserter, med god margin. Vi forsøkte å få den registrert Guinness’ rekordbok, men de ville ikke ha oss, så da laget vi vår egen rekordbok i stedet, Jimmi’s rekordbok, oppkalt etter vår gode venn servitøren og sjåføren Jimmi. To år etter, i 2012, klarte vi 25 konserter og i 2014 klarte vi 30.

Siste rekord ble satt i 2016, med 31 konserter, utelukkende på steder rundt Youngstorget. Skal vi slå den må vi synge på 35 steder på 7200 sekunder. Det gir oss 3 minutter og 20 sekunder per konsert, inkludert transport til neste sted, oppstilling og introduksjon. Kanskje vi prøver.

Mange og merkelige oppdrag

I tillegg til våre egne konserter har vi bak oss et sted mellom 100 og 200 oppdrag, på de fleste av Oslos scener og andre steder, i Norge og utlandet, alene eller sammen med andre. Vi sang under åpningsuka på operaen i Bjørvika sammen med Seigmen, med DDR i Spektrum, med Magnet på Stavernfestivalen, før Raga Rockers på Øya, Over Oslo, Norwegian Wood – og to ganger på Steinkjerfestivalen, første gang sammen med Svartlamon Hardkor. Vi har feiret Knutsen & Ludvigsen på Rockefeller, sunget før A-ha på en flåte i Vågen i Bergen, og ikke minst, før Black Sabbath på selveste Tons of Rock på festningen i Halden.

Vi sang i Gruve 7 og på Huset i Longyearbyen, vi har vært på turné med spabåten Vulkana fra Tromsø til Husøy og vi har sunget oss gjennom både Berlin og Praha. Vi har til og med sunget ute på matta på Ullevål Stadion – da Tufte IL møtte VIF – og vi har sunget i ei trapp på Spigerverket i Nydalen dagen før både trappa og resten av huset ble revet. I tillegg kommer en drøss med bursdager, bryllup og begravelser, konferanser og seminarer.

På NRK TV debuterte vi i 2003, bare et halvt års tid etter at vi startet, på Fredrik Skavlans talk-show «Først og sist». Noen år senere var med på TV-aksjonen. Siste Tv-opptreden kom høsten 2018 på Lindmo i forbindelse med premieren på filmen «For vi er gutta». Vi tror det skal bli med det. Det finnes mye annet som fungerer bedre på TV enn Mannskoret. Heldigvis.

Krogh-en

Høsten 2006 fikk vi ny dirigent. Da tok Ivar Krogh Hovd over. Han hadde vært vikar noen ganger for oss og hans profesjonalitet, musikalitet og energi hadde gjort stort inntrykk. Vi var ikke i tvil om hvem vi ønsket oss som ny dirigent. Gleden var stor da han takket ja til jobben, selv om vi neppe forsto hvor heldige vi var og hvilken stor stjerne han hadde i det norske kormiljøet.

Nå fulgte lærerike år både for koret og Kroghen. Han måtte venne seg til at han ikke bestemte repertoaret alene og vi måtte venne oss til en helt ny standard for hvordan et kor skal låte. Til tider var motstanden stor for begge parter, men vi vokste alle på det. Og de sangene Ivar lurte inn uten å gå tjenestevei, de var gode valg, som lever videre i repertoaret vårt. Han hadde selvsagt rett.

En tirsdag i januar 2014 var kom Ivar på øving med dårlige nyheter. Han hadde fått kreft, men avleverte nyheten som om det var en hverdagslig sak og ville fortsette å øve. Vi, derimot, ble helt satt ut. Ingen klarte å synge, så vi satte oss ned sammen og pratet i stedet. I ettertid fortalte Ivar at den kvelden gjorde noe med ham. Han følte seg tatt opp i en stamme, han følte seg endelig som en av gutta. Og vi som alltid hadde tenkt på ham som det…

2014 gikk omtrent som normalt for koret, men Ivar ble stadig sykere og våren 2015 kom beskjeden om at det ikke var mer å gjøre, at han ikke hadde lenge igjen å leve. For oss var det eneste naturlige å gjøre å gi Ivar livstidskontrakt som dirigent og stå løpet ut sammen med ham.

«For vi er gutta» – filmen om Ivar og oss

I januar 2016 kom det to karer på besøk på øving. Jo Vemund Svendsen og Petter Sommer ville lage dokumentarfilm om Ivar, om det å skulle dø av kreft. Ettersom koret var en viktig del av Ivars liv ville de gjerne filme på øvingene og konsertene våre. Vi var veldig i tvil, det kjentes invaderende i en sårbar situasjon, men Ivar ønsket det, så da sa vi ja.

Jo Vemund og Petter kom på øvinger, filmet oss og Ivar, intervjuet oss, fulgte oss på konserter. Det ble ikke som vi fryktet, vi likte måten de jobbet på, vi fikk respekt for hvordan de håndterte denne dypt personlige og vanskelige historien. Vi ble venner.
Tiden rant raskt ut for Ivar. Snart kunne han ikke lenger kjøre bil og hans far Lasse måtte kjøre ham til øving. Lasse ble etter hvert en god venn av koret og som gammel sanger var det naturlig at han fikk være med å synge litt også. Det ble samling i bånn – med koret, Ivar, Lasse, Jo Vemund og Petter. Noen veldig fine måneder ble det, tross alt.

Vårens husleiekonsert i juni 2016 ble Ivars siste. Det var med nød og neppe han klarte å mobilisere sine siste krefter for å gjennomføre den. Scenen fra filmen på bakrommet med Ivar og Lasse forteller alt både om hvor dramatisk dette var for Ivar, hvor viktig det var for ham og hvordan han insisterte på å være profesjonell helt til det siste.

En uke før vårsesongens siste konsert, Tons of Rock i Halden, dro hele koret hjem til Ivar i Vestby. Det ble et gripende siste møte. Ivar dirigerte fra sykesengen mens smertepumpene gikk for full maskin. Vi sang så godt vi klarte med gråten i halsen. Så tok vi farvel og noen dager senere døde han. Ivar rakk aldri å stå på scenen før Black Sabbath i Halden med oss. Vår aller siste opptreden den sesongen ble i Ivars bisettelse.

Samarbeidet med Jo Vemund og Petter fortsatte for Mannskoret. Vi bidro på premierer, på filmfestivaler og gledet oss sammen med dem over filmens strålende mottakelse. «For vi er gutta» er blitt en fin film om Ivar og koret, en ærlig og sannferdig historie om vennskap mellom menn. Vi kjenner oss igjen i den og vi er glade for at Ivars ønske om å dokumentere denne historien for sine barn ble virkelighet.

Ny giv med ny dirigent

Høsten 2016 sto vi uten dirigent. Å finne en ny før Ivar var borte var utelukket. Samtidig hadde vi hatt noen år bak oss med veldig lite nytt repertoar. Ivar hadde ikke hatt kapasitet til å arrangere og vi hadde ikke gjort stort annet enn å få koret til å henge sammen så godt vi kunne gjennom to tunge år. Nå måtte vi komme i gang igjen. Aller først måtte vi finne ny dirigent.
Vi ante ikke hvor vi skulle begynne å lete. Hvem i all verden skulle fylle Ivars sko? Hvem kunne ha hans erfaring og skolering og samtidig være interessert i å dirigere en så lurvete og egenrådig forsamling? Vi ble ganske overrasket over interessen. Gamle venner av Ivar, som veteranene Øystein Fevang og Frank Havrøy stilte opp som dirigentvikarer de første ukene. Mange dyktige dirigenter viste interesse, men som en av styremedlemmene formulerte det: «Vi bør nok ha ‘høy toleranse for uren sang og stor interesse for svak fremdrift’ som nøkkelkvalifikasjoner dersom vi går for en i dette sjiktet.»

Og ganske riktig, når førstedivisjon fikk tenkt seg om, forsto de at Ivar hadde en helt unik toleranse for vår særegenhet og at de aldri ville klare å få dette koret opp til det nivået de ønsket å være på. Vi hadde full forståelse for det.

Så en dag i oktober 2016 kom det en mail fra en mann ingen kjente til fra før. Jan-Tore Diesen meldte sin interesse. Han fylte alle formelle kvalifikasjoner og hadde også en bakgrunn som lignet mer på vår, gammel synthpop-er som han var. Dessuten var han lærer på Westerdals, og pedagogisk bakgrunn er aldri en ulempe når man skal dirigere denne gjengen.

Jan-Tore var rett mann for oss. Han brukte et par øvinger på å finne tonen, men han lette virkelig etter den, han var interessert i oss både musikalsk og sosialt, og han fant etter hvert sin egen måte å jobbe på, sin plass i koret, på sin egen måte. Jan-Tore jobber mye mer med rytme enn vi har vært vant til. Han tenker som en produsent, han forsøker å få oss til å tenke som et band. Det har gitt resultater. Gjennom det rytmiske har også det melodiske kommet mer på plass. Vi lytter bedre, vi fungerer bedre sammen. Dessuten drikker han øl sammen med oss etter øving. Jan-Tore er blitt en av gutta. Det var et lykketreff.

På hologramturné med Frank Zappa

«Why does it hurt when I pee» av Frank Zappa er en av våre favoritter. Den slår alltid an. I filmen «For vi er gutta» er den med. Dermed måtte rettighetshaverne til sangen kontaktes for godkjenning før filmen kunne klippes ferdig.

En dag før jul 2018 får styreleder en henvendelse fra filmprodusentene. Om han kunne ta kontakt med Ahmet Zappa, Franks sønn? Styreleder blir ganske skjelven. Nå kommer advokatene fra LA for å ta oss, tenkte han. Men neida, Ahmet var riktig hyggelig. Han likte versjonen og lurte på om vi kunne tenke oss å være med på Zappa-turneen han planla våren 2019. Der skulle Frank være med som hologram og et kor som hadde mistet dirigenten sin i kreft, slik han også hadde mistet faren sin, og som sang en av hans sanger var et perfekt innslag.

Vi endte aldri som hologrammer, det ble for vanskelig å få til. Men vi gikk i studioet til dirigent Jan-Tore og sang inn sangen. Etter at Jan-Tore møysommelig hadde digitalt pirket på plass alle sure toner og skjeve rytmer lød det riktig flott. At Ahmet valgte å framstille oss som syngende bamser kom som en overraskelse, men det passet i grunnen ganske godt.

To år pandemi

I februar 2020 rakk vi såvidt å avholde vår tradisjonelle Hvit Månedsavslutning. To fulle hus på Youngs på Youngstorget. Gjester som Andrzej Nebb på bassgitar, Bernhoft på kazoo, vår gamle korkollega Sven Erga på teremin og Martin Horntveth på tubular bells var med på å gjøre de to kveldene minneverdige.

Så kom to år med korona og full korstans. Vi forsøkte oss litt her og der i andre øvingslokaler, vi prøvde digitale øvinger. Det ble ikke til noe snakke om og i januar 2022 kunne vi omsider restarte et ganske så søvnig kor.

Snart voksen

17. september 2022 fylte Mannskoret 20 år. Ann-Renate tok koret gjennom barnehagen, Ivar gjennom barneskolen og Jan-Tore gjennom den vanskelige puberteten. I 2025 er frontallappen er ferdig utviklet sånn at vi forstår rekkevidden av våre handlinger. Det gruer vi oss til.